lørdag 25. oktober 2014

Finnmark i brann


Thoralf Jenssen i Torskefjord på 1990-tallet
 
Høsten 2014 er det 70 år siden brenningen og evakueringen av Finnmark. Dette er en del av norsk krigshistorie som har fått for lite oppmerksomhet.
 
Følgende artikkel skrev jeg sommeren 2013:
 
Da den andre verdenskrig gikk mot slutten, trakk tyskerne seg ut av Finnmark og Nord-Troms. De brukte da den brente jords taktikk for å hindre russerne i å overta det nordlig Norge.

Den brente jords taktikk
Tyskerne var i ferd med å tape krigen. Styrkene i nord var under hardt press østfra, blant annet fra russiske styrker. De tyske soldatene trengtes også på andre fronter, og Hitler besluttet derfor å trekke mange av soldatene ut fra Nord Norge.

Fra september 1944 til februar 1945 brant de derfor systematisk ned nesten alle bygninger i Finnmark og Nord-Troms. Husdyr som ikke brant inne, ble skutt. En del av de norske beboerne klarte å komme unna tyskerne, ved bl.a. å rømme til fjells. Men de fleste ble tvangsevakuert sørover.
 
Kart: 1881.no

Thoralf Jenssen sin historie
Laksefjord ligger mellom Porsanger og Nordkapp i vest og Tana og Varangerhalvøya i øst. Vest i fjorden ligger Veidnes. I fjordbotn ligger Kunes og Ifjord. På østsiden ligger bl.a. Lebesby, Bekkarfjord, Torskefjord, Hopseidet og Kjøllefjord (Fra sør mot nord).

Thoralf Jenssen jr. vokste opp i Kjøllefjord, men flyttet etter noen år sammen med familien til Strømmen i Torskefjord. Strømmen er et smalt sund som nesten deler Torskefjord i to. Her bodde familien i 1944.

 I 1976 gav Gyldendal forlag ut boka «Drama i Torskefjorden» som forteller om brenningen av Torskefjord. Thoralf mente at det er mye i denne boka som ikke stemmer med virkeligheten. Kanskje det var en av grunnene til at han ønsket å fortelle historien selv? I 1998 gav han ut et lite hefte hvor han forteller om hendelsene den siste krigsvinteren.

Thoralfs hefte heter «Vi minnes» og er på 33 sider. Det er skrevet i fortellings form, adressert til dattera Kirsten. Thoralf ble født i 1921 og døde i 2011. Under følger et lite resyme av heftet «Vi minnes».
 
Thoralf Jensen jr.

«Vi minnes»
Da ryktene begynte å gå om evakuering og brenning av Finnmark høsten 1944, var Thoralf og familien bosatt i Strømmen i Torskefjord. Folket i Torskefjord visste lite hva som skjedde i Kjøllefjord. For å bli oppdatert tok derfor Thoralf og en kammerat, Thoralfs far sin 18 fots båt «Pilen» ut fjorden til Brengam og gikk derfra til fots til Kjøllefjord. Her fikk de bekreftet ryktene. Folk i Kjøllefjord var i full gang med pakking for evakuering. Noen flyktet med båter, andre tok med seg det de klarte og flyktet til fjells. De fleste ble imidlertid tatt av tyskerne og tvangsflyttet sørover.

Thoralf og kompisen dro tilbake til Torskefjord og varslet de andre beboerne der. Ved Strømmen kan ikke store båter passere fordi det er for grunt. Den innerste delen av Torskefjord ligger delvis skjult for innsyn fra Laksefjord, så beboerne her trodde ikke tyskerne ville finne dem på deres herjingstokt vestover. Det samme trodde mange fra Kjøllefjord, og flyktet derfor til Torskefjord.

Folket i Torskefjord la nå planer for hvordan de skulle komme seg unna tyskerne, om de likevel skulle dukke opp. Familien til Thoralf bygde en gamme som lå på en bortgjemt plass. De sørget også for å lagre proviant.

Thoralf hadde lovet å ta vare på båten «Olav», for en mann fra Kjøllefjord som hadde gjemt seg i ei hule utenfor Kjøllefjord. En dag ville Thoralf ut for å se etter båteieren, men de så ikke noe til han. På heimvei så de flere tyske båter og regnet med å bli tatt. De søkte skjul inn under ei øy og samtidig røk toppakningen på «Olav». De så imidlertid ikke mere til tyskerne og klart å komme seg til Torskefjord på sakte fart.

Store Torskefjord t.h, Lille Torskefjord t.v. og Laksefjord i bakgrunnen
 
Angrep i Kalak
Etter at Bekkarfjord var brent, fikk familiene i Torskefjord melding om at noen sauer hadde overlevd og gikk og beitet i Kalak. Thoralfs far hadde også fiskebåten «Nordlys», og med den gikk han og noen av de andre fra Torskefjord for å se etter sauene. De gikk tidlig om morgen for å prøve å unngå tyskerne. Mens folkene var i land i Kalak, kom en tysk «schnellbåt» fra Bekkarfjord. Den oppdaget båten i Kalak og la til ved siden av «Nordlys». Tyskerne gikk om bord og veltet et solarfat. De var også i maskinrommet og ødela oljerøret. Så forlot de båten og kastet ei branngranat om bord i «Nordlys». Denne traff ikke lasterommet som tenkt, men en lugar. Her tok den fyr i en gammel trål og flammen lyste opp.

Da tyskerne var reist klarte folket å få slukket brannen uten at den hadde gjort alvorlig skade. En i flokken rodde over fjorden og løp til Torskefjord for å varsle de som bodde der, mens Thoralfs far fikk start på motoren på «Nordlys» og gikk med båten til Bekkarfjord. Derfra gikk de til fots til Torskefjord.

I Torskefjord kom det så melding om at tyskerne brant i nabofjorden Lille Torskefjord. Thoralf løp dit i ly av mørket og så at husa sto i flammer. Før det hadde familiene blitt evakuert til gammene lenger inn i Torskefjorddalen.
 
Norske soldater marsjerer inn i Bjørnevatn ved
Kirkenes høsten 1944. (fot: Scanpix)

Evakuering til Båtsfjord
Etter dette startet folka i Torskefjord planleggingen av evakuering østover til Båtsfjord. Flere av båtene i Torskefjord kjørt av garde. Mange av beboerne i Torskefjord ble med østover, men noen ble igjen. Dette gjaldt blant andre Thoralfs familie.

For ikke å bli oppdaget av tyskerne, gikk de om natta. Thoralf hadde ansvar for båten «Olaf». Med denne gikk han til Bekkarfjord for å evakuere en familie derfra og i sterk vind kom de til Mehamn før det lysnet av dag. Neste natt nådde de vel fram til Båtsfjord. Båtsfjord var ei av få bygder i Finnmark som ikke ble brent denne tragiske vinteren.

I Båtsfjord meldte Thoralf seg til tjeneste med å frakte allierte soldater vestover. Flere av disse var kommet til Kirkenes via Murmansk. Øst Finnmark var på dette tidspunkt forlatt av tyskerne og dermed frigjort område. Thoralf ble innrullert i det Norske forsvaret og båten «Olaf» ble registret på han.

Krigstjeneste på «Olaf»
12. november ankom «Olaf» Smalfjord i Tana, hvor 26 soldater fra Berg kompani II under major Rongstads ledelse ble plukket opp. Ferden gikk så til Hopseidet. Varer og soldater ble satt på land, mens båten skulle gå rundt Nordkyn og inn til Hopseidet fra vestsiden, for så å frakte soldatene videre vestover.

Omlag ei uke etter at Thoralf hadde reist til Båtsfjord, kom tyskerne og brant i Torskefjord og Strømmen. Det lå da kun en båt igjen. Denne fikk ikke tyskerne ødelagt. Folket i fjorden hadde fått varsel og var rømmet til fjells. Thoralfs familie ble imidlertid overrumplet av tyskerne, men samtlige kom seg likevel unna.

To av Thoralfs brødre gikk så til Bekkarfjord for å hente og reparere «Nordlys». De kjørte «Nordlys» til Torskefjord og alle som ville fikk bli med til Hopseidet og videre til Båtsfjord med en annen båt. Thoralfs mor og de yngste søsknene ble med til Båtsfjord, mens Thoralfs far og broren Harder ble igjen på «Nordlys». I Båtsfjord ble Thoralfs familie innkvartert i ei rorbu.

Da Thoralf og «Olaf» kom til vestsiden av Hopseidet, var faren der med «Nordlys». Mora og søsknene var allerede på vei til Båtsfjord. Båtene ble fylt av soldater og gikk deretter til Kunes, hvor det ble opprettet en base. Tyskerne holdt da på å leite opp folk som hadde rømmet til fjells på Veidnes. Mange ble tatt og ei kone ble skutt. «Nordlys» startet med å samle inn folk som hadde rømt og fraktet dem til Hopseidet, for videre frakt til Båtsfjord.

Laksefjord og Porsanger
Ved juletider dro båtene til Båtsfjord for julefeiring. Men en båt måtte bli igjen for å holde oppe forbindelsen mellom Kunes og Hopseidet. Det ble Thoralf med «Olaf» som fikk det oppdraget. Det ble mange turer ut og inn fjordene. Hele tiden måtte de være på vakt mot tyskerne, og flere ganger var de nære på å bli oppdaget. I siste del av januar 1945 fikk de avløsning. De gikk til Torskefjord og fylte båten med ting de hadde gjemt unna for brenningen, og reiste så videre til Båtsfjord.

De neste månedene var Thoralf og «Olaf» stasjonert i Holmefjord i ytre Porsanger. I hovedsak var oppdraget deres transport mellom Holmefjord og Hopseidet. Med mange tyske båter i området, ble turene mer spennende enn de kunne ønske. I slutten av april fikk Thoralf permisjon for å gå til Båtsfjord for overhaling av båten. Da de kom dit var den tyske kapitulasjonen et faktum. Thoralfs familie gikk derfor om bord i «Nordlys» og reiser heim til Strømmen i Torskefjord.
 
Hopseidet (foto panoramio.com)

Tragedien på Hopseidet
Selv om tyskerne hadde kapitulert, var det enda flere soldater igjen i Finnmark. En tragedie skulle inntreffe to dager før den endelige freden kom. Gamvik kommune skriver om dette på si heimeside: «Den 6. mai 1945 gikk to tyske undervannsbåter inn mot Hopseidet angivelig for å angripe norske vaktstyrker. Under dette angrepet ble seks sivile våpenløse fiskere mishandlet og drept av tyskerne. De tre eldste på 47, 39 og 35 år var gift, mens de tre yngste på 18, 17 og 16 år var ugift. Den oppførte dødsårsak var "skutt av tyske vernemakt".»

Thoralf var involvert i denne hendelsen og skriver at han synes «det er det mest ansvarsløs av norsk krigshistorie jeg har hørt om. Enda i dag(1998) blir jeg oppbrakt over dette, når jeg vet at bare et under forhindret at flere liv gikk tapt.»

Det som skjedde var følgende. Ryktene gikk om at tyske soldater var på vei mot Hopseide over land. Disse var gått i land fra en ubåt. Nå skulle de ta de alliertes lille vaktpost på Hopseidet. Thoralf og hans mannskap får ordre om å gå til Hopseidet for å delta i vaktholdet. Thoralf svarer at noe slikt er selvmord, og at han nekter å følge ordre. Da sier en offiser i det han forlater Thoralf og mannskapet på «Olaf», at den som nekter ordre kan bli skutt.
 

Thoralf fikk så beskjed fra de alliertes hovedbase i Finnmark om at russiske fly skulle bli sendt ut for å se etter tyskerne. De norske på Hopseidet la en plan for hva de skulle gjøre når tyskerne kom. De hadde mye våpen, og ble enige om å trekke seg tilbake til et område med store steiner, for så å holde området under ild. Noen ble satt til vakt på båtene.

Like etter kom de russiske flyene, men disse fløy så høyt at de ikke kunne se noen tyskere. Siden flyene ikke så noe, fikk «Olaf» beskjed fra hovedkvarteret om å komme tilbake til Porsanger med båten. Resten av vaktmannskapet på Hopseidet ble like etterpå angrepet av tyskerne, som kom både over land og med ubåt inn fjorden. Det tragiske utfallet ble som nevnt over.

Fred
Thoralf (t.h.) og «Olaf» ble så satt inn i tjeneste i Alta, hvor ulike oppdrag ventet, før kursen ble satt mot Tromsø. Her skulle freden feires, og det var snakk om at Thoralf skulle settes til vakthold over tyske fanger. Det ble ikke noe vakttjeneste. I stede kom sønnen til han som eide «Olaf» og ville ha tilbake båten. Thoralf leverte den fra seg og fikk skyss nordover med en båt som hadde fått tillatelse til å reise til Finnmark.  Han gikk i land i Båtsfjord og kom seg videre derfra og heim til Strømmen.

Thoralfs hus i Torskefjord ble bygget opp igjen etter freden kom.
I dag er det feriehus for Thoralfs etterkommere.

lørdag 18. oktober 2014

Marselius Tengesdal


Marselius Tengesdal
Marselius Olsen Tengesdal var eldste bror til mi farmor Olava Sandvik. Han emigrerte til Amerika, og det er få opplysninger om han jeg har klart å oppspore.

Marselius var eldste barnet til Karen og Ola Tengesdal. Han ble født på Kjosevik i 1885. Han bodde heim hos foreldrene, til disse solgte garden på Kjosavik i 1901 og kjøpte ny gard på Tengesdal. Marselius ble nok med på flyttelasset til Tengesdal, men i 1903 tar han en avgjørende beslutning.

Selv om Marselius var odelsgutt, bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Han hadde da fem søsken og heimegarden var liten. 30. mars 1903 ble 18 år gamle Marselius registrert av norske myndigheter som emigrant, med Illinois i USA som mål. Han var da registrert som ugift gardsarbeider.

I utreisepapirene var han registrert som Ole Marselius Tengesdal. Det er eneste sted Ole er oppgitt som fornavn. Jeg antar at det var en feilregistrering for Marselius Olesen Tengesdal.

Neste gang det var et «livstegn» fra Marselius, var i 1906. Da sto det en liten notis i avisa Sterling Standard som utgis i Sterling Illinois. I avisa som utkom 14. desember 1906 var Marselius etterlyst: «Marshal Harper etterlyser Marselius Tengesdal. Nordmann er savnet…»

Sannsynligheten er stor for at han hadde satt kursen heimover, kanskje som mannskap på en båt? Det som er sikkert, er at Marselius ankom New York med båten Adriatic 4. februar 1910. Han kom da fra Norge, via Southampton i England. I innreisepapirene står det at han fremdeles er ugift. Med på denne turen var Marselius sin bror Martin. Martin kom imidlertid tilbake til Norge etter kort tid, og stiftet familie i Stavanger.

Adriatic

I 1949 døde Marselius sin bror Thorval. I dødsannonsen var det Thorvals søsken som var nevnt som nærmeste pårørende. Også Marselius var med i annonsen, og etter hans navn sto "fraværende". Det tyder på at han på det tidspunkt fremdeles levde i USA og siden hans navn sto alene, var han antakelig fremdeles ugift. Marselius var på det tidspunkt 64 år. Etter dette har jeg ikke klart å finne ut noe om han.

To av Marselius sine søsken, farmor Olava og Martin (ev Thorval).

søndag 5. oktober 2014

Ordfører familien

Tønnes Tollefsen Bjerkreim
I Bjerkreim kommune har det i følge geni.com vært 30 ordførere. En god del av disse er av oldefar Martin Efteland sin familie.
 
I en julesang synger vi «slekt skal følge slekters gang». Det ser ut til å gjelde på mange fronter, også i politikken. I mi slekt er det i hovedsak husmenn og leilendinger. Jeg har ikke funnet mange som var politisk engasjert. Unntaket er altså slekta i Bjerkreim. Her følger en liten oversikt over ordførere fra oldefar Martins familie.
 
Tønnes og Gunnhild Birkrem
 
Tønnes T. Birkrem
Bjerkreim fikk sin første ordfører i 1838. Det var bonde og lensmann Tønnes Tollefsen Birkrem (Bjerkreim)(bildet til høyre). Han deltok mye i styringen av kommunen. Han var lensmann i Bjerkreim 1855-1876. Konstituert i 1855 og fast fra 1856. Tønnes og kona Gunhild bygde seg et stort heimehus før 1849. Huset ble bygd om i 1857, og fikk da to etasjer. Det var det første to etasjes huset i Bjerkreim. I tillegg til å være lensmannshus, rommet det også gjestgiveri og postkontor. Tønnes var oldefar Martin sin farfar. Kona Gunnhild var i tillegg til å være Martins farmor, også faster til Martins kone, Karen. Tønnes var ordfører i to år, fra 1838-1839.


Erik Adamsen Lauperak
Den neste ordføreren i familien var Erik A. Lauperak. Eriks far, Adam Lauperak, var søskenbarn til Tønnes T. Birkrem. Adam flyttet til Stavanger, og her ble Erik født. I 1841 overtok Erik farens heimegard på Lauperak, etter farbroren Claus. Han var aktivt med i politikken i Bjerkreim, og ordfører i 1846-1849. I 1856 solgte han garden og flyttet til Bergen.


Tønnes Tollefsen Bjerkreim
Tønnes T. Bjerkreim var ordfører i Bjerkreim i to år, 1898-1899. Tønnes var barnebarn til Tønnes T. Birkrem og min oldefars halvbror på farssiden. Tønnes drev heimegarden på Bjerkreim fram til 1913, da han flyttet til Østlandet. Han er far til sangforfatter Trygve Bjerkreim.

Gitle Birkrem og kona.

Gitle Andersen Birkrem
Seks år etter at oldefars halvbror Tønnes gikk av som ordfører, overtok en annen halvbror embetet. Denne gang var det halvbroren på morssiden, Gitle A. Birkrem. Gitle er den av Bjerkreims ordførere som har fungert lengst. Han var ordfører fra 1905 til 1919, altså 14 år. Gitle var lærer og kirkesanger og senere skoleinspektør i Rogaland fylke. Han er grundig omtalt i andre artikler på bloggen min.


Arne Gjedrem
Arne Gjedrem var den neste ordføreren i oldefar Martins familie. Arne var svigersønn til Tønnes Tollefsen Bjerkreim, gift med dattera Gudrun. Arne var bonde på Gjedrem, og oldefar Martins datter Guri var tjenestepike på gården hans en periode. Arne var ordfører i tre perioder. Første perioden var i 1923-1925, andre periode var fra 1935 til krigsutbruddet i 1940. Da krigen var slutt, fortsatte han som ordfører i perioden 1945-1947.


Tolleiv Gjedrem
Gudrun og Arne Gjedrem sin sønn, Tolleiv Gjedrem, var også ordfører i Bjerkreim. Han var odelsgutt, og overtok heimegarden på Gjedrem. I 1968 ble han valgt til ordfører, og satt i dette tillitsvervet i åtte år, fram til 1975.
 
 
Asbjørn Gjedrem
Siste mann av oldefar Martins slektninger som har vært ordfører i Bjerkreim var Asbjørn Gjedrem. Han var sønn til Tolleiv og odelsgutt på Gjedrem. Asbjørn var ordfører fra 1999-2003.

Det betyr at av de 176 årene Bjerkreim har hatt ordfører, har det vært familie til oldefar som har vært i stillingen i 46 av disse årene.


 

Kilde: Lisabet Risa: Bjerkreimboka
geni.com
 
 
 
 

onsdag 1. oktober 2014

Minneord om Gitle A. Birkrem


Gitle A. Birkrem og andre kona Gesine

Gitle Birkrem var halvbror til min oldefar Martin Efteland. Han var lærer og kirkesanger. I tillegg var han ordfører i 14 år, lengre enn noen annen ordfører i Bjerkreim. Han var oldefars forlover, og fadder til fire av oldefars fem barn.

Gitle døde i 1920, knapt 60 år gammel. Han hadde da vært Rogaland fylkes første skoleinspektør i to år. I Stavanger Aftenblad 30. september 1920 er det et lengre minneord om Gitle på avisens forside. Dette minneordet er som følger:

Fylkesskoleinspektør
G. A. Birkrem.

Fra Birkrem mottok «Aftenbladet» imiddags følgende sørgebudskap: Inspektør Gitle Birkrem døde stille kl.10 i dag.

Det dødsbudskap, som «Aftenbladet» bringer i dag, vil vække sorg og vemod over hele Rogaland. Alle vil levende føle, at fylket har lidt et stort, likefrem smertelig tap ved G. A. Birkrems bortgang. Ikke mindst vil skolevenner dypt beklage hans – efter menneskelig betragtning – altfor tidlige bortgang.

Gitle (t.h.) sammen med en skoleklasse

Med udelt bifald fra alle hold blev han i 1918 beskikket som fylkesskoleinspektør i Rogaland. Og han hadde med sin fremragende dygtighet som skolemand, sit indgaaende kjendskap til skoleforholdene ute i bygderne, sin rike erfaring i offentlige anliggende og betydelige administrative evner, særlige forutsætninger for at kunne utrette noget betydelig for skolevæsenet i fylket. Han har da ogsaa i de to korte aar, han fikk virke som skoleinspektør, gjort et arbeide, som vil bære varige frugter.

Som lærer, kirkesanger og kommunemand har Birkrem hat en lang arbeidsdag. Som lærer begyndte han allerede i 1886 og hadde saaledes en virketid av 32 aar bak sig, da han i 1918 søkte avsked for at overta inspektørstillingen. Sin kommunes første mand var han en lengre aarrekke, like fra 1904, da han første gang valgtes ind i herredsstyret, til han frasa sig gjenvalg ved sidste kommunevalg for Bjerkreim.

Birkrem var blant de yngre ordførere, da han første gang møtte i Fylkestinget, men det varte dog ikke længe før hans indflydelse blev merkbar ogsaa i denne forsamling. Særlig gjorde han sig gjældende som en av tingets betydeligste mænd paa skolevæsenets omraade. I de senere aar øvet han en avgjørende indflydelse paa en række større sakers behandling, og indtok idethele en ledende stilling, saavel i komiteen som under sakernes behandling i samlet møte.

Gitle og første kona Berthe Serine sammen med barna

Han besat ikke nogen blændende veltalenhet, men der var en egen tyngde over hans argumentation, som ikke undlot at øve sin virkning, dertil var han frisk og djerv som debattant. Og naar han brukte pennen, var det samme sikkerhet, klarhet og kraft som i de mundtlige indlæg. Det var en fornøielse at læse hans indstillinger, og «Aftenbladets» læsere vil ogsaa ha lært at sætte pris paa hans penneførhet; det var ikke faa indlæg han bragte her utigjennem aarene, det er ikke længe siden vi fra hans haand kunde bringe en interessant oversigt over skoleforhold i fylket.

Baade hans eget herred og fylkeskommunen la stort beslag paa hans arbeidskraft. I Bjerkreim indehadde han omtrent alle de tillitshverv, som kommunen raadet over, og Fylkestinget satte ham ind i flere vigtige specialkomiteer, saaledes i sin tid i Heiekommissjonen, senere i drifteveiskomiteen o.s.v., o.s.v.

-Gitle A. Birkrem er født paa Bjerkreim 1860. Han fikk sin lærerutdannelse ved Kristiansands lærerskole, hvor han tok avgangseksamen i 1886. Kort efter fik han lærerpost i sin hjembygd og virket i denne i 14 aar; derefter var han 3 aar lærer i Randeberg og derpaa 3 aar lærer i Hægebostad. I 1899 kom han tilbake til sin hjembygd som lærer og kirkesanger og indehadde begge stillinger til 1918.

Birkrem gjennomgik i sine yngre aar en dypt indgripende religiøs krise, og efter at ha vundet frem til klarhet blev han en bekjennende kristen med et avgjort kirkelig syn; det sidstnævnte bevirket at han ikke altid vandt forstaaelse blant de «vakte».

Han var gift 2 gange. Hans andre hustru Gesine, født Vasbø, overlever ham, samt 6 barn fra det første ekteskap og 3 fra det andet. 4 av barna er i Amerika.


Referat fra Gitle Birkrems begravelse i Stavanger Aftenblad 7. oktober 1920:


Hjem jeg længes
Hjem jeg lenges! Akk i verden
Er så koldt, så mørkt, så ødt;
Måtte snart min arme ferden
Være endt og sorgen bøtt!

Hjem jeg lenges! Ei jeg trives
Her i jordens jammerdal;
Til Guds Salem hjertet drives,
Opp til lammets bryllupssal.

Hjem jeg lenges! Nåderike
Fader, la meg hjem få gå,
Bort fra synd og sorger vike!
Snart mitt hjemland skal jeg nå.

Hjem jeg lenges! Der er sommer,
Sol og sang så viden om.
Ja, du sier: Se, jeg kommer!
Amen, Herre Jesus, kom!

Minneord om Gitle Birkrem på Solborg ungdomsskole i SA 12. oktober 1920:








Kilder:
Stavanger Aftenblad
Lisabet Risa: Bjerkreimboka
salmebloggen.no