tirsdag 23. desember 2014

Marie og John Sandvik


Jeg har ikke bilde av Marie og John, men dette er tre av Johns søsken.
F.v. Lars, Tøri og Jørgen J. Sandvik
 
Marie og John Sandvik vokste begge opp på Sandvik i Tysvær. Etter noen år i Stavanger, endte de opp på Jørpeland med ni barn.

John var eldste barnet til mine oldeforeldre Johanne og Jørgen Sandvik, og altså farfar Lars sin storebror. Han ble født på bruk 1 på Sandvik 18. mai i 1886. Tre måneder tidligere ble det født ei jente på nabobruket, den tidligere husmannsplassen Gønnevik under Sandvik (bruk 2). Grønnevik ble utskilt som eget bruk, og eierne Laurense Marie og John Johnsen Sandvik var nå selveiere. Det var Laurense Marie og John som 15. februar 1886 fikk sitt barn nummer ti. Hun ble kalt Marie Josefine (Maria Josephine i dåpsattesten).

Kart over Sandvik-gardene. Grønevik ved sjøen, og
Johns heimegård midt på kartet.
 
John Jørgensen sine søsken har jeg presentert på bloggen tidligere.
 
 
Marie Josefine sine ni søsken kjenner jeg lite til. I Tysværboka er disse nevnt: Malene Lisbet født 1863, ugift i 1910. John født 1865, ugift i 1895. Gunla født 1868, til Amerika i 1888. Lars født 1870 og død samme år. Laurits Edvard født 1871 og død 1872. Ingeborg født 1873. Hun fikk datteren Laura Andrine utenom ekteskapet i 1896. Flyttet til Stavanger i 1898. Laura Andrine bodde hos besteforeldrene i 1900. Laurits Bendik født 1875 og død 1888. Arnt født 1878 og død 1882. Rakel Alida født 1883, til Amerika i 1906.

John Johnsen Sandvik var født på bruk 4 på Sandvik, og han var søskenbarn til Johanne Sandviks far. Den nyfødte Marie Josefine var altså tremenning til nabokona og senere svigermor, Johanne, mor til den andre nyfødte på Sandvik, John Jørgensen.

I 1900 var det folketelling på Sandvik. John Jørgensen var da gardsarbeider heime hos foreldrene. 7. oktober samme år var det konfirmasjon i Tysvær kirke. Både John Jørgensen og Marie Josefine ble konfirmert denne dagen, med karakter «Meget god». Noen år senere ble slektningene og naboene Marie og John gift og flyttet inn hos Johns foreldre.

Under folketellingen i 1910 bodde Marie og John fremdeles hos Johns foreldre, sammen med Johns to yngre brødre og tre av hans fem søstre. John hadde da fått seg arbeid utenom garden og er oppført med yrke «sjømann». Kona Marie har fått tittel «sjømandskone».

John var på dette tidspunkt matros på DS «Robert» av Stavanger. Denne båten var passasjerbåt, eiet av Stavangerske. I 1910 gikk båten i rute mellom Stavanger og Høgsfjord. Senere gikk båten en periode mellom Stavanger, Tau og Jørpeland. «Robert» ble i 1925 omdøpt til «Årdalsfjord» og ble satt inn i trafikk i ruta Stavanger-Tau-Alsvik-Kjøllevik-Vervik-Fiskå-Sørskår-Nessa-Årdal. I 1940 ble båten nedrigget til lekter som fraktet skrapjern fra Stavanger til stålverket på Jørpeland. Den ble senket ved «Pinå» på østre havn i Stavanger etter krigen.

Kårstø. Sandvik innenfor den røde båten
 
John J. Sandvik var odelsgutt på bruk 1 på Sandvik, men flyttet likevel til Stavanger. Kanskje det var mer praktisk å bo der med hensyn til matros-jobben? Faren, Jørgen, var 48 år i 1910, og skulle normalt kunne drive garden i mange år enda. Men slik skulle det ikke gå. Far Jørgen fikk lungebetennelse januar 1912 og døde av denne sykdommen. Etter litt betenkningstid, ble familien enige om å selge garden på Sandvik. Mor Johanne flyttet til Jørpeland, hvor eldste datter Anna Lea bodde.

Johns bror, min farfar Lars, flyttet til Marie og John i Stavanger. Lars ble gift med Olava i 1919 og flyttet til Jørpeland i 1922. Marie og John flyttet etter i 1925. De bosatte seg i "Svenskebyen". Første året var han lagerarbeider, men fikk arbeid på stålverket i 1927. Ingen av disse brødrene ble gamle. Lars fikk lungebetennelse og døde i 1928, 36 år gammel. John ble syk og døde 28. juni 1937, 51 år. Marie derimot ble hele 88 år gammel. De siste årene bodde hun i en leilighet hos dattera Maggi Solgård på Tungland, nabohuset der jeg vokste opp. Jeg husker henne som en snill gammel dame, som far kalte «tante Maia».

Marie og John var foreldre til ni barn. Den eldste var Judith, gift med Arnold Gundersen og bosatt på Jørpeland. Nummer to het Mary og ble gift med Thoralf Førland. Olaf var nummer tre, og gift med Anne Karin Strand. Neste ble kalt Leif, og ble gift med Margareth Tungland. Alle bosatt på Jørpeland. Nummer fem var også en gutt, John, gift med Eva Tau og bosatt på Tau. Alise ble barn nummer seks kalt. Hun ble gift med Johnny Ruud og bodde i Oslo. Etter at hun ble enke flyttet hun tilbake til Jørpeland. Ingfrid (Ninni) ble gift med Karl Bjørheim, Margith (Maggi) giftet seg med Helmer Solgård, mens sistemann Lars ble gift med Ingeborg Bjørheim. Alle de tre siste bodde på Jørpeland.

I det nærmeste brune huset bodde Marie i sine siste år

Denne annonsen satte Helmer Solgård inn i Stavanger Aftenblad
20. januar 1948. 10. februar 1949 var han på plass på Jørpeland
med jobb i Olaus Leas bakeri. Noen år senere ble han
gift med Maggi Sandvik.
 

Kilder:
Nils Dybdahl-Holte: Tysvær Gard og ætt 2
Stavanger Aftenblad arkiv
Digitalarkivet


lørdag 20. desember 2014

Solvang i snart 100 år


Solvang
 
Solvang er en liten eiendom på Tungland med hus, anneks og brygge. Det er snart 100 år siden eiendommen ble utskilt fra hovedbruket.

1920 ble et spesielt år for Eli og Tore Torbjørnsen Fjelde. Etter ti år «på loffen» i Stavangerområdet, skulle de dette året flytte heim igjen til Jørpeland. I 1909 solgte Eli og Tore garden sin på Øvre Fjelde til Tores søster Rakel Sunde og flyttet til Ullandhaug. Senere bodde de både på Madla og i Stavanger.

Les mer om Eli og Tores flytteprosjekt 1909-1920

Eli og Tore hadde sju barn. Fem av dem var gift før foreldrene flyttet til bylandet. I 1916 ble siste dattera, Marie, gift med styrmann Ludvig Bredal i Stavanger. Yngste sønnen Sigurd Teodor på 21 år og sønnen Tomas Emil på 27 var enda ikke gift da året 1919 gikk over i 1920.

Solvang i 1941
 
Men Tomas hadde funnet si utkårede. Hun var tjenestepike på en gård på Madla, men kom opprinnelig fra Helleland og Bjerkreim. Tomas og Inga skulle gifte seg dette året og i familieråd var de enige om å flytte til Jørpeland, sammen med Tomas sine foreldre og bror.

Malene Tungland var gift med Rasmus Larsen Tungland og de drev gardsbruk på Tungland (gnr.53 bnr.10). Malene, også kalt Mallin, var datter til Eli og Tore. Tore hadde drevet med fiske hele sitt voksne liv, og var nok interessert i ei tomt langs sjøen. Dette kunne Mallin og Rasmus hjelpe ham med, og et lite stykke av garden deres ble utskilt. Her bygget Eli og Tore sin nye heim, et hus med to leiligheter, loft og kjeller.
 

Utsnitt av Tungland med Solvang til høyre.
 
Den nye eiendommen fikk navnet Solvang og ble registrert med gardsnummer 53 og bruksnummer 29. Eli, Tore og sønnen Sigurd Teodor flyttet inn i første etasje, mens de nygifte, Inga og Tomas, flyttet inn i andre etasje. I tillegg til huset, ble det også bygd et grisehus, som også inneholdt utedo, samt ei egen brygge.

Eli og Tore var på dette tidspunkt passert 60 år, og begynte derfor å tenke på alderdommen. I 1922 skrev de et testamente der sønnene Tomas og Sigurd Teodor skulle arve huset, mot at de gamle skulle få bo der så lenge de levde. Sønnene var også forpliktet på å forsørge dem så lenge de levde.

foto: da.no widerøe

Testamentet sier:

Som betaling for det kropslige arbeide vore 2 sønner Thomas og Sigurd T. Fjelde har utført for os ved samarbeide paa eiendommer, likesom de og skal paata sig at ha fuldt ut tilsyn med os i vor alderdom, testamenterer vi vor eiendom gr.nr.53 Br.nr.29 av skyld 1 øre paa Tungland i Strand Herred, med grund og paastaaende husbygning saaledes at disse vore 2 sönner faar dette som en ekstra gave efter vor död.

Tore levde til 1929. Han var da 69 år gammel. Eli levde til hun ble 82 år, og døde i 1942. Sigurd Teodor giftet seg i 1930 med Irene Larsen. De fikk ingen barn. Inga og Tomas fikk fem barn, Tore, Marton, Sverre, Ingrid og Eli (mi mor).

Eli og Tore T. Fjelde med barnebarna Tore, Marton og Sverre
 
I 1959 døde Tomas, mens kona Inga levde til 1973. Inga og Tomas sin sønn, Sverre, hadde da mora døde, fått Irene og Sigurd Teodors del av huset. Det ble derfor til at han overtok hele eiendommen. 17. januar 1974 ble det tinglyst at Sverre overtok hele huset og at Irene og Sigurd Teodor hadde føderåd til eiendommen. Det vil si at de kunne bo der så lenge de levde. Huset hadde inntil denne datoen stått på Eli og Tore Fjelde, så sorenskriveren måtte skrive en erklæring om at Sigurd og Thomas Fjelde hadde «grunnbokheimel til eiendommen, som testamentarvinger.»

Et lite portrett av Irene og Sigurd Teodor Fjelde

I juni 1975 kjøpte Sverre naboeiendommen Indretun gnr.53, bnr.142 av Berta Langeland, Elly Jøssang og Gerda Heggheims barn. Berta, Elly og Gerda var døtre av Mallin og Rasmus Larsen Tungland og Sverres søskenbarn. I 1980 flyttet Sverre og kona Tordis inn i nytt hus på denne tomta, som ligger like ovenfor Solvang, med en tarm ned til sjøen.

F.v. Inga, Tomas, Trond Ivar, Sverre, Irene og Sigurd, alle Fjelde
 
Sigurd Teodor døde i 1989, 90 år gammel, mens kona Irene døde i 1997, neste 93 år gammel. Det siste som har skjedd på Solvang er at andre etasje er blitt revet, mens første etasje er bygget ut. Grisehuset er omgjort til anneks. Det er Sverres datter som nå eier Solvang.

Solvang 2014


mandag 8. desember 2014

Trygve Bjerkrheim

Trygve Bjerkrheim 1994

Trygve Alvgeir Bjerkrheim var den mest kjente kristne sangforfatter i Norge det siste århundre. Han har skrevet mer enn 15 000 dikt.

«Gledens dag: Barn nr. 8: Trygve» slik er overskriften i Tønnes Bjerkrheim si dagbok 26. august 1904. Tønnes var Trygve Bjerkrheims far, og han skrev dagbok det meste av sitt liv. Tønnes si kone het Abigael. Dagboknotatet denne dagen fortsatte:

«Atter en gledens dag for mitt hjem. Abigael nedkom nemlig med et velskabt guttebarn, nr.8, og nr.4 av gutter. Det gikk så usigelig vel. Alltid når sligt ventes, fyldes en med vemodige tanker, en kan ikke vide hvorledes det vil gå. Vi havde bedet meget til Gud om et heldigt udfald, og mange venner var også med. Det viste seg at Gud hører sine, og at Guds kraftige armer var med.

Ja, tenk, nu 8 børn! Kjære Gud, vi må få være sammen hos dig i evighed. Vår bønn er: Lad alle bli sande børn av Dig, og han har lovet at jeg og mitt hus skal bli frelst! Pris skje Gud. Så anbefaler vi også dette barnet til Dig.»

Barndom i Bjerkreim og Høland
Trygve vokste opp på en storgard i Bjerkreim. Både farfaren og oldefaren var lensmenn i Bjerkreim, og faren var bonde og handelsmann og aktiv i politikken. I 1898 ble Trygves mor en kristen, og det ble starten på en stor vekkelse i bygda. Vekkelsen vart over lang tid, og 13. november 1900 ble også fritenkeren Tønnes Bjerkrheim frelst. Dermed fikk Trygve vokse opp i en kristen heim, hvor mange predikanter bodde når de hadde sitt virke i bygda. (Bilde t.h. Trygve som ung foto: bjerkrheim.no)

Trygves lærer på skolen var farens beste venn Gitle Birkrem. En av Gitles sønner het Tor (Tord). Han var ett år eldre enn Trygve, men de var gode lekekamerater. Da Tor var ni år, ble han syk og døde. Dette var Trygve Bjerkrheims første møte med døden, forteller han i ei portrettbok. Trygve fikk være med faren til stedet hvor Tor lå i kista, og fikk se han «blek på båre».

I 1913 solgte Abigael og Tønnes Bjerkrheim garden sin og flyttet til Høland. De hadde nå 11 barn, og ni av disse ble med på flyttelasset. De to eldste ble ikke med østover. Den eldste var dattera Gudrun. Hun var blitt gift med Arne Gjedrem, og fortsatte å bo i Bjerkreim. Nummer to, Torleiv, var emigrert til Amerika.

I tillegg til de 11 barna Abigael og Tønnes hadde, hadde også Tønnes en sønn fra tidlig ungdom. Som 17 åring ble han far til Bertin. Guttens mor var ei jente fra Helleland. Bertin tilhørte «Samfunnet» og emigrerte til Amerika som ungdom. Han kom tilbake til Helleland som gammel mann og bodde da på Efteland til sin død. Han var ugift.

Da Trygve var 14 år gammel og ferdig med folkeskolen, begynte han på middelskolen i nabobygda Aurskog. Denne skolen hadde ikke eksamensrett, så eksamen ble avlagt som privatist på Hegdehaugen skole i Kristiania.

Redaktøren (foto: rogalyd.no)
Til Fjellhaug
I 1920 begynte Trygve på Fjellhaug Ungdomsskole i Oslo. Etter et år på denne skolen, fortsatte han på Kristelig Gymnasium i Oslo, men fortsatte å bo på Fjellhaug. På KG tok han latinlinjen. Etter gymnaset tok han til med studier av språk, men opplevde at dette ikke var hans vei. Etter to års studier hoppet han av og gikk over til å studere teologi.

Mot slutten av teologistudiet fikk Trygve Bjerkrheim spørsmål om å begynne som lærer på Fjellhaug misjonsskole, noe han takket ja til. De første årene var han både lærer og husfar. I 1936 fikk han en ny utfordring. Han ble ansatt som redaktør av misjonsbladet «Kineseren» som senere skiftet navn til «Utsyn». Han overtok etter Oscar Handeland.

Han fortsatt som redaktør i hele 35 år. Hele veien hadde han også litt undervisning på Fjellhaug. Han og kona Thea Karine, født Maudal, bodde på Fjellhaug hele denne perioden, men da han ble pensjonist i 1972, flyttet de til en leilighet like i nærheten.

Sammen med Tormod Vågen og Øivind Andersen var Trygve Bjerkrheim de sentrale i ledelsen av Norsk Luthersk Misjonssamband. Trygve var også aktivt med i oppstarten av radiomisjon i NLM, kalt Norea. Han fikk besøke flere misjonsland, og formidlet kallet fra misjonen gjennom misjonens hovedorgan. Han skrev også bøker, redigerte juleheftet «Ved juletid» og startet utgivelse av et nytt julehefte med fortellinger av ulikt slag. Dette kalles «Når lysene tennes».

Dikter
Allerede som ung ungdom begynte Trygve Bjerkrheim å forme dikt. Ut over 1930-tallet begynte han å offentliggjøre noen dikt, bl.a. i «Kineseren». Den første diktsamlingen het «Landet og Lyset» og kom ut i 1945. Etter dette har diktene kommet på rekke og rad, og til sammen ble det altså mer enn 15 000 dikt.

I bedehusenes sangbok er det mange sanger som er skrevet, omarbeidet eller oversatt av Trygve Bjerkrheim. Mange kjente sanger har hans signatur: «Det er makt i de foldede hender», «Du får koma til Jesus med det som er tungt», «Han tek ikkje glansen av livet» er bare tre eksempler. Følgende sang av T.B., som han ofte skrev seg for, blir også mye sunget på bedehusene:

Takk at du tok mine byrder,
Eit høgfjell av skuld og av skam.
Du bar det på skuldrene dine,
Du skuldlause sonofferlam.

Takk at du bar mine synder,
Betalte mi skyhøge skuld
Med blod frå ditt fullkomne hjarta
Og ikkje med sylv eller gull.

So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser: Eg er fri!
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid!
 
Trygve og Thea i Japan. (foto: bjerkrheim.no)

En ukjent onkel
En gang på 1970-tallet oppsøkte min onkel, Marton Fjelde, kontoret til Trygve Bjerkrheim i Oslo. Onkel Marton var interessert i slekta, og hadde funnet ut at hans morfar (og min oldefar) var fra Bjerkreim. Det viste seg at Trygve Bjerkrheims far var halvbror til oldefar Martin, og dermed var oldefar Martin onkel til Trygve. Da onkel Marton fortalte Trygve Bjerkrheim dette, ble han overrasket. Dette var noen han ikke viste om.

Halvbroren - artikkel om oldefar Martins slekt i Bjerkreim

Senere hadde også jeg litt kontakt med Trygve Bjerkrheim. Han uttrykte da at han syntes det var fint å høre om «den nye» slekta, og ikke minst at så mange av Martins etterkommere deler samme tro som Trygve gjorde. Da min far ble 70 år, svart Trygve ja til å skrive en sang til fars dag. Denne er tidligere gjengitt på en annen av mine blogger.

Trygve Bjerkreims sang om far

Siste reise
Thea og Trygve Bjerkrheim fikk ingen barn. Kona Thea var mye syk de siste årene hun levde. Hun døde i 1986. Trygve fikk leve til han ble 97 år gammel. Han døde 27. februar 2001.

Mormor Inga Fjelde (f.Efteland)
var Trygve Bjerkrheims søskenbarn



søndag 30. november 2014

Døden rammet hardt


Søstrene Efteland. Tre av Guris barnebarn.
F.v. Inga Fjelde, Guri Vinningland og Ingeborg Olsen.
 
Før hun var blitt 30 år og gift, hadde tippoldemor Guri Malena Birkrem fulgt 12 nære familiemedlemmer til graven. Døden rammet hardt og ofte i gamle dager.

Selv om Guri ble hardt rammet, var nok ikke dette noe ekstraordinært på 1800-tallet. Barnedødeligheten var stor og levealderen langt lavere enn nå. På slutten av 1800-tallet var forventet levealder under 50 år, nå er den på omtrent 80.

I «Tidsskrift for Den Norske Legeforening» nr.1 2006 står det bla.: «For 125 år siden var Norge et av de fattigste land i Europa. Dårlig ernæring og mangelfull hygiene gav fattigdomssykdommer som tuberkulose og lepra gode vekstvilkår… Spedbarnsdødeligheten er et godt mål på helsetilstanden i en befolkning. I 1880 var spedbarnsdødeligheten i Norge på nivå med det man finner i u-land i dag, ca. 10  %. Nå er den på nivå med det man finner i de aller rikeste og best organiserte samfunn i verden, ca. 3 % »

Guri Malena Birkrem
Vi må imidlertid ikke tro at sorgen var lettere å bære da enn nå. Å miste ett barn, et søsken eller foreldre var like tungt da som nå. Det må ha runnet mange tårer på tippoldemor Guris kinn.

Guri ble født på en liten gard i sentrum av Bjerkreim i 1829. Hun hadde  10 søsken, men 6 av dem døde som barn. Guri fikk min oldefar Martin utenom ekteskapet i 1853 og giftet seg med Anders Gulichson Birkrem i 1860. Hun døde i 1911, 81 år gammel.

Her følger en kort oversikt over dødsfall i aller nærmeste familien til Guri:

1835
Guri har passert fem år dette året. Mora føder datter nummer tre, som dør i fødselen.

1837
Farfar til Guri, Aadne Mouritzson på Ausdal, er blitt en gammel mann på 79 og er i folge på garden Gåsland. Barnebarnet Guri er sju år, og i april dette året følger hun farfar Aadne til grava.

1838
Guris morfar Nils Pederson Birkrem døde allerede i 1812. Mormor Ingeborg levde til 1838. Hun ble 69 år gammel og døde i april.

1842
Det bryter ut skarlagensfeber i Guris heim. Søskenflokken er nå på fem, en gutt og fire jenter. Yngste jenta Josephine Severine blir hardt rammet av feberen og dør 10. februar, godt og vel ett år gammel. Søsteren Anne på seks år blir også syk og dør 1. april.

1843
Guris mor skal føde for sjuende gang. Også denne gang blir det ei datter, som ikke får leve opp. Guri, som nå er blitt vel 13 år, mister si fjerde søster. Den andre som dør ved fødselen.

1844
Farmor Gunvor Torgersdatter dør i juni dette året. Guri nærmer seg 15 år og har nå mistet alle sine besteforeldre.

1850
Nummer ti i søskenflokken het Bigael. Hun ble født i desember i 1848 og får leve godt og vel ett år. 16. januar 1850 blir hun syk og dør.

1854
Familien i Bjerkreim består på nyåret 1854 av mor og far, to gutter og fire jenter, i tillegg til Guris halvårige sønn Martin. Våren 1854 blir Guris far Gitle syk og dør, 54 år gammel.

1855
Den yngste av de gjenlevende søstrene het også Josephine. Noen få dager ette Guris 26 fødselsdag, dør også den 9 år gamle Josephine.

1857
Mor Berthe er blitt syk. Etter 47 tøffe år, sovner hun inn 1. august dette året. Guri er nesten 28 år og alenemor til Martin på 4 år. Søskenflokken på fem er blitt foreldreløse. I tillegg til Guri er det søsknene Ingeborg Theresia på 25, Niels på 19, Ane på 13 og Anders på 6. Guri må selge garden, men får fradelt et lite jordstykke. Hun tar med halve heimehuset til denne jordlappen, og her slår søsknene seg ned.

1864
Guri ble gift med Anders(over t.h.)  Gulichson i 1860, men søsknene hennes fortsatte å bo sammen med Guri og Anders i noen år. Eldste søster til Guri, Ingeborg Theresia, døde i juli dette året. Hun ble nesten 32 år gammel og var ugift.

1868
Guri er nå mor til to gutter og ei jente. 20. januar føder hun barn nummer fire. Jenta er svak og dør seks dager gammel.

I oktober samme år er det ny begravelse. Denne gang er det Guris svigerfar Gulich Olsson Birkrem søm dør. Han ble 83 år gammel.

1870
Svigermor til Guri levde til hun var 86 år. Siri Omundsdatter Birkrem døde i mai 1870.

1880
Guri og Anders fikk barn nummer fire, ei jente i 1869. I 1880 rammer sorgen igjen. Eldste dattera Berthe blir syk og dør, 15 år gammel.

1886
Eldste sønnen til Guri flyttet til Efteland da han giftet seg i 1882. Han fikk ei datter i 1883 og en sønn, Jakob Lorents i 1885. Denne sønnen, Guris barnebarn, ble bare ett år gammel. Han døde i 1886.

1889
Eldste sønnen til Guri og Anders ble gift i 1883. Han het Gitle og fikk en sønn i 1884, en sønn i 1886 og sønn nummer tre i 1888. Denne tredje sønnen, Arne, døde i juli 1889, halvannet år gammel.

1897
Guri og Anders sin sønn, Gitle, blir enkemann i 1897. Kona Berthe Serine Torkildsdatter blir 34 år gammel.

Guri Malena sin søn Gitle og kona hans.
1898
Dette året er det Guris sønn Martin som blir enkemann. Kona Karen Gjertine Jakobsdatter fra Vinje i Sokndal får lungebetennelse og dør 18. april. Hun ble 48 år.

1908
Guri og Anders er blitt gamle. I 1908 opplever de at Guris sønn, Martin dør. Han er 55 år og etterlater seg tre døtre og en sønn i alderen 16-25 år. Barnebarna spres til Gjedrem, Helleland, Kverneland og Amerika.

1911
Et langt liv med gleder og mange sorger ebber ut. Guri Malene har passert 81 år. 9. mars 1911 sovnet hun inn. Mannen Anders levde til 2. juni 1913.

To barn levde igjen etter Guri. Sønnen Gitla A. Birkrem var gift for andre gang og hadde til sammen ti barn fra begge ekteskap. Han var lærer og ordfører i Bjerkreim da Guri døde. Det andre «barnet», var dattera Serina Birkrem. Hun bodde også i Bjerkreim og var enslig. Av yrke var hun syerske og pedell ved Bjerkreim skole. I tillegg levde fire barnebarn etter Guris sønn Martin.



Kilde: Lisabet Risa: Bjerkreimboka I-IV




torsdag 20. november 2014

Bjerkreimskona Guri Malene Birkrem

Guri Malene Birkrem

Oldefar Martin Efteland vokste opp sammen med mora Guri Malene og tre halvsøsken. På nabogarden bodde faren til oldefar og tre andre halvsøsken.

Mora, Guri Malene, var datter av Gitle Aadneson Austdal og Berthe Nilsdatter Birkrem. Gitle var fra Austdal, ble født i 1800 og døde i 1854. Berthe var fra Bjerkreim. Hun ble født i 1810 og død i 1857. Berthe arvet halve heimegarden da faren døde i 1813. Mora hennes drev garden videre til Berthe og Gitle ble gift.

Da Berthe og Gitle giftet seg i 1828, bygde de på ei ekstra stue. Denne stua ble i perioden 1853-1856 brukt som første skolehus i Bjerkreim. Berthe og Gitle fikk elleve barn. Tippoldemor Guri Malene var eldst, født 4. september 1829. Seks av hennes søsken døde som små barn.

I 1853 fikk Guri Malene sønnen Martin med nabogutten Tollef T. Bjerkreim. Martin bodde hos mora fram til han som ungdom begynte som tjener på farens gard.

Anders Gulichson Birkrem
(scannet bilde fra Bjerkreimboka IV)

Etter at Berthe døde i 1857, ble garden solgt på auksjon. Guri Malene satt igjen med ansvaret for sønnen Martin og fire yngre søsken. Hun fikk overta en parsell av heimegarden og halve heimehuset, som ble flyttet til den utskilte parsellen.

Her kan du lese om Guri Malenes sønn Martin og hans mange halvsøsken

I 1860 giftet Guri Malene seg med husmannssønnen Anders Gulichson født i 1828 på plassen Sætre i Bjerkreim, senere bosatt med foreldrene på plassen «Under Oreskaret», også den i Bjerkreim.

Den første tiden etter at de var gift, bodde de i heimen til Anders, men flyttet snart til Guri Malenes parsell. Her bodde de til 1867 da kommunen kjøpte eiendommen deres. Familien flyttet til Guri Malenes heimegard, og her ble de boende.

Guri Malene og Anders Birkrems sønn Gitle med familie

Guri Malene og Anders fikk fire barn, hvorav ei jente døde som spebarn og ei annen jente døde 15 år gammel. Sønnen Gitle ble en kjent personlighet i Bjerkreim og Rogaland (se egen artikkel om han). Dattera Serine var enslig og overtok heimehuset. Hun var syerske og pedell ved Bjerkreim skole.

Guri Malene ble 81 år og døde 9. mars 1911. Mannen Anders døde to år senere, i 1913.


Kilde: Lisabet Risa, Bjerkreimboka



lørdag 15. november 2014

Fra Tysvær til Zululand i 1885


Ill.foto fra Pokot, Kenya (O.S.)
 
Tysvær ble tidlig preget av vekkelser og misjonsglød. Gardene rundt Kårstø var sterkt berørt helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid. Ei av misjonskvinnene var Kristine Susort.

Haugianere
Hans Nielsen Hauge var Guds redskap til den mest omfattende landsvekkelse i Norge. Han virket i perioden fra 1796 fram til 1804 da han ble fengslet for sin forkynnervirksomhet. I løpet av disse ni årene ble mange frelst rundt om i hele Norge. Disse ble kalt haugianere.

Rogaland var et fylke som ble sterkt berørt av vekkelsen ved Hauge. Den store lokale ”høvdingen” var fra Rennesøy og het John Haugvaldstad. Også i Tysvær var mange berørt av haugevekkelsen. På garden Sandvik som ligger der Kårstø anlegget er nå, overtok Erik (Erich) Sandvik halve garden etter sin morfar Jon Sandvik i 1814. Erik ble født på nabogarden Susort i 1796, det året Hans Nielsen Hauge hadde sitt åndelige gjennombrudd. Han ble gift med Johanna fra en annen nabogard, Heskje. Alle disse tre nabogardene, Susort, Sandvik og Heskje var sterkt berørt av haugevekkelsen.

Heimen til Johanna og Erik ble en markert haugianerheim. Erik og sønnen John Sandvik, som overtok garden etter faren da han døde i 1862, var sentrale leder i haugianermiljøet i Tysvær. Da Det Norske Misjonsselskap(NMS) ble stiftet i 1842, var Erik en av to utsendinger fra Tysvær misjonsforening. I 1848 bygde haugianerne bedehus i Tysvær. Da ble Erik og lensmannen i bygda valgt til å reise til John Haugvaldstad for å få hjelp til å sette opp lover for bedehuset.

Første misjonær
Erik sin sønn John, ble gift med nabojenta Tøri Susort. Tøri hadde en bror som het Knud, som overtok Susort etter foreldrene deres, Sjur og Brita Susort. Knut ble gift med Susanne Pedersdatter og de fikk flere barn. Dattera deres het Berthe Christine Knudsen, også nevnt som Kristine Susort, og ble født 23. april 1858.

Siden starten i 1842 og fram til 1885 hadde NMS sendt ut 74 misjonærer til det sørlige Afrika. I 1885 var en flokk på fem damer og en mann klar til utreise som nye misjonærer til Zulufolket i nåværende Sør-Afrika. En av disse var Kristine Susort. Hun var den første misjonær for NMS fra Tysvær. Ja, kanskje den første misjonær fra Tysvær uansett organisasjon og kirkesamfunn?

Kristine Susort var søskenbarn til mi oldemor Johanne Sandvik, som var datter av ovennevnte Tøri og John.

Misjonsglød
Kristine var 27 år da hun reiste til Zululand første gang. Hun var nok grepet av samme misjonsglød som sambygdingen Sivert Gjerde. Sivert var 9 år yngre enn Kristine. Han ville også ut som misjonær for NMS, men søknaden ble avslått i 1887. Han reiste derfor til England, og ble opptatt som misjonær for Kina Innlandsmisjon. Følgende sitat fra Sivert Gjerde i 1889, vitner om misjonsgløden som brant hos mange på den tid, også hos Kristine.

Sivert Gjerde

Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China.
 
Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.

Sivert var ei viktig røst som var med å tenne misjonskallet til Kina i Norge det året han reiste og fortalte fra Kina. Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband) ble startet i 1891 av kvinner som var tent i brann for misjonen av Sivert Gjerde. Sivert selv reiste ut til Kina høsten 1890, men ble syk ikke lenge etter ankomst og døde allerede våren 1891.

Langt liv i Sør-Afrika
Tilbake til Kristine Susort og hennes følge som i 1885 reiste til Sør-Afrika. Vel framme, gikk Kristine og reisefølget i land i Durban. Tjenesten hennes var å være husholderske ved hjemmet for misjonærenes barn på NMS sin første permanente misjonsstasjon i Natal, kalt Umpumulo. Denne stasjonen lå i kongerike Natal, på grensa til Zululand, men innbyggerne i området er zuluer.

Umpumulo ble en sentral plass både for NMS og den nasjonale lutherske kirka. Stedet utviklet seg etter hvert til å bli et luthersk skolesentrum. Senere ble det også bispesete for Den lutherske kirke i Natal. Det var den kjente misjonæren H. P. Schreuder som i 1851 startet arbeidet på misjonsstasjonen Umpumulo, som betyr hvilested.

Kristine Susort
 
NMS startet tidlig en skole for zulubarna, mens skolen for misjonærbarna ble startet i 1880. Fem år etter var altså Kristine på plass som husmor for misjonærenes barn, som den gang bodde på internat. Senere ble skolen for misjonærbarn flyttet til Durban, og Kristine fulgte med. Første perioden hennes varte fra 1885-1896. Så var hun heime i Norge ett år, før hun i 1897 var tilbake igjen i Sør-Afrika. Denne nye perioden ble på hele 14 år. Hun var først heime i Norge igjen i 1911. Hele denne perioden har Kristine tjeneste på heimen for misjonærbarna.

I 1911 var hun altså igjen tilbake i Norge og hun ble heime i seks år. Hva hun gjorde og hvor hun bodde under heimeoppholdet vet jeg ikke. Kanskje var hun heime og tok seg av sine gamle foreldre? Søskenbarnet Johanne på nabogarden Sandvik var blitt enke i 1912 og solgte garden i 1915 og flyttet til Jørpeland hvor hun flyttet inn hos dattera, Anna Lea.

I 1917 reiste Kristine tilbake til Sør-Afrika. Hun var da blitt 59 år. Denne gangen reiste hun ut i privat regi. Kanskje var hun blitt for gammel for at NMS ville sende henne? Fram til 1922 vet jeg ikke hva hun gjorde og hvordan hun ble underholdt i Sør-Afrika, men i 1922 var hun tilbake igjen i NMS sin tjeneste ett par år. Disse par årene var hun bestyrer på pikehjemmet på Eshowe misjonsstasjon sør i Zululand.

Om Kristine noen gang kom tilbake til Norge etter 1917, er usikkert. Kristine ble ei gammel dame. Hun døde i Durban 30. april 1944, 86 år gammel.


PS! Om noen har flere opplysninger om Kristine Susort (Berthe Christine Knudsen) er jeg veldig interessert. Send meg gjerne en mail: ove.sandvik@gmail.com






søndag 9. november 2014

Første konfirmanter i ny kirke


Thore og Eli Fjelde
 
Søndag 8. november 1874 ble de første ungdommene konfirmert i den nye Strand kirke. Det skjedde kun fire dager etter at kirka var innviet onsdag 4. november.

52 ungdommer hadde «gått for presten» vinteren 1873-74. Presten var Fredrik Møllerup Lied fra Kvernes på Nordmøre. Han kom fra en prestestilling i Alta, og overtok som prest i Strand i 1872. Han var prest i Strand til 1881. Dette var en travel periode for presten. Arbeidet med å bygge ny kirke i Strand startet like etter at han flyttet til kommunen. I tillegg til byggearbeidet, påtok han seg også verv som formann i skolestyret og ordfører i kommunen.

På grunn av innvielsen av den nye kirka, ble konfirmasjonsgudstjenesten denne høsten utsatt til etter at kirken var vigslet. Kirken ble vigslet av konstituert biskop A. Sagen, i spissen for en rekke prester fra fylket. Kirken var ikke bordkledd utvending da den ble innviet, det skjedde først året etterpå.

Strand kirke er 140 år i 2014
 
At konfirmasjonen ble utsatt, passet veldig dårlig for en familie på Fjelde. Thore Torbjørnsen Fjelde var konfirmant dette året. Selv om det var stas å få være i første kullet med konfirmanter i den nye kirka, passet det dårlig for mor hans, Stenvor. Hun var dags ventende med barn nummer sju. Barnet, Søvrin, ble født bare ni dager etter konfirmasjonen til storebror Thore. Thore hadde to eldre brødre, Peder (19) og Nils (16), og tre yngre søsken, Tomas (10), Anna (7) og Rakel (4). Mor og far Stenvor og Torbjørn Fjelde var henholdsvis 44 og 46 år gamle.

På husmannsplassen Runnene på Nag var det også forberedelse til konfirmasjon denne høsten. Malena(47) og Thore(44) Nag hadde ei datter som var med i det første konfirmantkullet i den nye kirka. Denne søskenflokken besto av ni søsken, men tre av dem var døde som små. Konfirmanten het Eli, og hun hadde nå tre eldre brødre, Marcelius (19), Thor (15) og Henrik (16). De to yngste i søskenflokken var Serina(12) og Bertel (7).

Tomas, Thore, Sigurd Teodor, Eli og Marie(gift Bredal) Fjelde
 
Kanskje har disse to konfirmantene som for 140 år siden fikk innvie den nye kirka i Strand, fått et godt øye til hverandre mens de leste for presten. For ni år senere var de begge tilbake i kirken. 24. oktober 1883 giftet Thore T. Fjelde seg med Eli T. Nag. Eli og Tore slo seg ned på Fjelde og overtok garden på Øvre Fjelde etter Thores foreldre. Eli og Tore Fjelde er besteforeldre til mi mor, Eli Sandvik.







fredag 7. november 2014

Siste nytt fra Rodabakken

Steinvor fra Rodabakken og mannen Torbjørn Fjelde.
 
Rodabakken er en liten gard mellom Leite og Bjørheimsbygd i Strand. Det er ikke hver dag det er nyheter fra denne plassen i Stavanger Aftenblad.

Et søk i arkivet til Aftenbladet gir imidlertid noen treff som kan være av interesse:

John Rodebakken døde i vår

Stavanger Aftenblad 22.12.1905
 
Det er Aftenbladets utrettelige utsending i Amerika, Berthel L. Bellesen, som nok en gang bringer nytt og hilsener fra Rogalands-Amerikanere til slekta i gamlelandet. John Rodebakken var bror til mi tipp oldemor Steinvor Fjelde. I artikkelen "Fra Rodabakken til Amerika" har jeg skrevet litt om familien på Rodabakken. John emigrerte allerede våren 1849, kun 22 år gammel. Nå var han altså død, "men enken og flere voxne sønner bor rundt i nabolaget; alle er velstaaende."

17. juni 1949 står en ny hilsen i Stavanger Aftenblad fra familien Rodabakken i Amerika. De har nå tatt etternavnet Johnsen etter faren John Rodabakken:

 
Det er altså Johns barn Isak og Claurense som hilser slekta i Strand og ber dem skrive til adressa: Lansboro, Minnesota.
 
Elg sett på Rodabakken

Neste hending fra Rotabakken omtalt i Aftenbladet er visst en stor sensasjon:

 
Denne hendelsen er rapportert i Aftenbladet 27. september i 1918.
 
Flystyrt i Rodabakken
 
Mer dramatisk er oppslaget i Aftenbladet 8. januar 1953. To jagerfly hadde kollidert i Årdalsfjorden. Det ene styrtet i Holtaheia, mens det andre styrtet like ovenfor Rodabakken:
 
 
 


lørdag 25. oktober 2014

Finnmark i brann


Thoralf Jenssen i Torskefjord på 1990-tallet
 
Høsten 2014 er det 70 år siden brenningen og evakueringen av Finnmark. Dette er en del av norsk krigshistorie som har fått for lite oppmerksomhet.
 
Følgende artikkel skrev jeg sommeren 2013:
 
Da den andre verdenskrig gikk mot slutten, trakk tyskerne seg ut av Finnmark og Nord-Troms. De brukte da den brente jords taktikk for å hindre russerne i å overta det nordlig Norge.

Den brente jords taktikk
Tyskerne var i ferd med å tape krigen. Styrkene i nord var under hardt press østfra, blant annet fra russiske styrker. De tyske soldatene trengtes også på andre fronter, og Hitler besluttet derfor å trekke mange av soldatene ut fra Nord Norge.

Fra september 1944 til februar 1945 brant de derfor systematisk ned nesten alle bygninger i Finnmark og Nord-Troms. Husdyr som ikke brant inne, ble skutt. En del av de norske beboerne klarte å komme unna tyskerne, ved bl.a. å rømme til fjells. Men de fleste ble tvangsevakuert sørover.
 
Kart: 1881.no

Thoralf Jenssen sin historie
Laksefjord ligger mellom Porsanger og Nordkapp i vest og Tana og Varangerhalvøya i øst. Vest i fjorden ligger Veidnes. I fjordbotn ligger Kunes og Ifjord. På østsiden ligger bl.a. Lebesby, Bekkarfjord, Torskefjord, Hopseidet og Kjøllefjord (Fra sør mot nord).

Thoralf Jenssen jr. vokste opp i Kjøllefjord, men flyttet etter noen år sammen med familien til Strømmen i Torskefjord. Strømmen er et smalt sund som nesten deler Torskefjord i to. Her bodde familien i 1944.

 I 1976 gav Gyldendal forlag ut boka «Drama i Torskefjorden» som forteller om brenningen av Torskefjord. Thoralf mente at det er mye i denne boka som ikke stemmer med virkeligheten. Kanskje det var en av grunnene til at han ønsket å fortelle historien selv? I 1998 gav han ut et lite hefte hvor han forteller om hendelsene den siste krigsvinteren.

Thoralfs hefte heter «Vi minnes» og er på 33 sider. Det er skrevet i fortellings form, adressert til dattera Kirsten. Thoralf ble født i 1921 og døde i 2011. Under følger et lite resyme av heftet «Vi minnes».
 
Thoralf Jensen jr.

«Vi minnes»
Da ryktene begynte å gå om evakuering og brenning av Finnmark høsten 1944, var Thoralf og familien bosatt i Strømmen i Torskefjord. Folket i Torskefjord visste lite hva som skjedde i Kjøllefjord. For å bli oppdatert tok derfor Thoralf og en kammerat, Thoralfs far sin 18 fots båt «Pilen» ut fjorden til Brengam og gikk derfra til fots til Kjøllefjord. Her fikk de bekreftet ryktene. Folk i Kjøllefjord var i full gang med pakking for evakuering. Noen flyktet med båter, andre tok med seg det de klarte og flyktet til fjells. De fleste ble imidlertid tatt av tyskerne og tvangsflyttet sørover.

Thoralf og kompisen dro tilbake til Torskefjord og varslet de andre beboerne der. Ved Strømmen kan ikke store båter passere fordi det er for grunt. Den innerste delen av Torskefjord ligger delvis skjult for innsyn fra Laksefjord, så beboerne her trodde ikke tyskerne ville finne dem på deres herjingstokt vestover. Det samme trodde mange fra Kjøllefjord, og flyktet derfor til Torskefjord.

Folket i Torskefjord la nå planer for hvordan de skulle komme seg unna tyskerne, om de likevel skulle dukke opp. Familien til Thoralf bygde en gamme som lå på en bortgjemt plass. De sørget også for å lagre proviant.

Thoralf hadde lovet å ta vare på båten «Olav», for en mann fra Kjøllefjord som hadde gjemt seg i ei hule utenfor Kjøllefjord. En dag ville Thoralf ut for å se etter båteieren, men de så ikke noe til han. På heimvei så de flere tyske båter og regnet med å bli tatt. De søkte skjul inn under ei øy og samtidig røk toppakningen på «Olav». De så imidlertid ikke mere til tyskerne og klart å komme seg til Torskefjord på sakte fart.

Store Torskefjord t.h, Lille Torskefjord t.v. og Laksefjord i bakgrunnen
 
Angrep i Kalak
Etter at Bekkarfjord var brent, fikk familiene i Torskefjord melding om at noen sauer hadde overlevd og gikk og beitet i Kalak. Thoralfs far hadde også fiskebåten «Nordlys», og med den gikk han og noen av de andre fra Torskefjord for å se etter sauene. De gikk tidlig om morgen for å prøve å unngå tyskerne. Mens folkene var i land i Kalak, kom en tysk «schnellbåt» fra Bekkarfjord. Den oppdaget båten i Kalak og la til ved siden av «Nordlys». Tyskerne gikk om bord og veltet et solarfat. De var også i maskinrommet og ødela oljerøret. Så forlot de båten og kastet ei branngranat om bord i «Nordlys». Denne traff ikke lasterommet som tenkt, men en lugar. Her tok den fyr i en gammel trål og flammen lyste opp.

Da tyskerne var reist klarte folket å få slukket brannen uten at den hadde gjort alvorlig skade. En i flokken rodde over fjorden og løp til Torskefjord for å varsle de som bodde der, mens Thoralfs far fikk start på motoren på «Nordlys» og gikk med båten til Bekkarfjord. Derfra gikk de til fots til Torskefjord.

I Torskefjord kom det så melding om at tyskerne brant i nabofjorden Lille Torskefjord. Thoralf løp dit i ly av mørket og så at husa sto i flammer. Før det hadde familiene blitt evakuert til gammene lenger inn i Torskefjorddalen.
 
Norske soldater marsjerer inn i Bjørnevatn ved
Kirkenes høsten 1944. (fot: Scanpix)

Evakuering til Båtsfjord
Etter dette startet folka i Torskefjord planleggingen av evakuering østover til Båtsfjord. Flere av båtene i Torskefjord kjørt av garde. Mange av beboerne i Torskefjord ble med østover, men noen ble igjen. Dette gjaldt blant andre Thoralfs familie.

For ikke å bli oppdaget av tyskerne, gikk de om natta. Thoralf hadde ansvar for båten «Olaf». Med denne gikk han til Bekkarfjord for å evakuere en familie derfra og i sterk vind kom de til Mehamn før det lysnet av dag. Neste natt nådde de vel fram til Båtsfjord. Båtsfjord var ei av få bygder i Finnmark som ikke ble brent denne tragiske vinteren.

I Båtsfjord meldte Thoralf seg til tjeneste med å frakte allierte soldater vestover. Flere av disse var kommet til Kirkenes via Murmansk. Øst Finnmark var på dette tidspunkt forlatt av tyskerne og dermed frigjort område. Thoralf ble innrullert i det Norske forsvaret og båten «Olaf» ble registret på han.

Krigstjeneste på «Olaf»
12. november ankom «Olaf» Smalfjord i Tana, hvor 26 soldater fra Berg kompani II under major Rongstads ledelse ble plukket opp. Ferden gikk så til Hopseidet. Varer og soldater ble satt på land, mens båten skulle gå rundt Nordkyn og inn til Hopseidet fra vestsiden, for så å frakte soldatene videre vestover.

Omlag ei uke etter at Thoralf hadde reist til Båtsfjord, kom tyskerne og brant i Torskefjord og Strømmen. Det lå da kun en båt igjen. Denne fikk ikke tyskerne ødelagt. Folket i fjorden hadde fått varsel og var rømmet til fjells. Thoralfs familie ble imidlertid overrumplet av tyskerne, men samtlige kom seg likevel unna.

To av Thoralfs brødre gikk så til Bekkarfjord for å hente og reparere «Nordlys». De kjørte «Nordlys» til Torskefjord og alle som ville fikk bli med til Hopseidet og videre til Båtsfjord med en annen båt. Thoralfs mor og de yngste søsknene ble med til Båtsfjord, mens Thoralfs far og broren Harder ble igjen på «Nordlys». I Båtsfjord ble Thoralfs familie innkvartert i ei rorbu.

Da Thoralf og «Olaf» kom til vestsiden av Hopseidet, var faren der med «Nordlys». Mora og søsknene var allerede på vei til Båtsfjord. Båtene ble fylt av soldater og gikk deretter til Kunes, hvor det ble opprettet en base. Tyskerne holdt da på å leite opp folk som hadde rømmet til fjells på Veidnes. Mange ble tatt og ei kone ble skutt. «Nordlys» startet med å samle inn folk som hadde rømt og fraktet dem til Hopseidet, for videre frakt til Båtsfjord.

Laksefjord og Porsanger
Ved juletider dro båtene til Båtsfjord for julefeiring. Men en båt måtte bli igjen for å holde oppe forbindelsen mellom Kunes og Hopseidet. Det ble Thoralf med «Olaf» som fikk det oppdraget. Det ble mange turer ut og inn fjordene. Hele tiden måtte de være på vakt mot tyskerne, og flere ganger var de nære på å bli oppdaget. I siste del av januar 1945 fikk de avløsning. De gikk til Torskefjord og fylte båten med ting de hadde gjemt unna for brenningen, og reiste så videre til Båtsfjord.

De neste månedene var Thoralf og «Olaf» stasjonert i Holmefjord i ytre Porsanger. I hovedsak var oppdraget deres transport mellom Holmefjord og Hopseidet. Med mange tyske båter i området, ble turene mer spennende enn de kunne ønske. I slutten av april fikk Thoralf permisjon for å gå til Båtsfjord for overhaling av båten. Da de kom dit var den tyske kapitulasjonen et faktum. Thoralfs familie gikk derfor om bord i «Nordlys» og reiser heim til Strømmen i Torskefjord.
 
Hopseidet (foto panoramio.com)

Tragedien på Hopseidet
Selv om tyskerne hadde kapitulert, var det enda flere soldater igjen i Finnmark. En tragedie skulle inntreffe to dager før den endelige freden kom. Gamvik kommune skriver om dette på si heimeside: «Den 6. mai 1945 gikk to tyske undervannsbåter inn mot Hopseidet angivelig for å angripe norske vaktstyrker. Under dette angrepet ble seks sivile våpenløse fiskere mishandlet og drept av tyskerne. De tre eldste på 47, 39 og 35 år var gift, mens de tre yngste på 18, 17 og 16 år var ugift. Den oppførte dødsårsak var "skutt av tyske vernemakt".»

Thoralf var involvert i denne hendelsen og skriver at han synes «det er det mest ansvarsløs av norsk krigshistorie jeg har hørt om. Enda i dag(1998) blir jeg oppbrakt over dette, når jeg vet at bare et under forhindret at flere liv gikk tapt.»

Det som skjedde var følgende. Ryktene gikk om at tyske soldater var på vei mot Hopseide over land. Disse var gått i land fra en ubåt. Nå skulle de ta de alliertes lille vaktpost på Hopseidet. Thoralf og hans mannskap får ordre om å gå til Hopseidet for å delta i vaktholdet. Thoralf svarer at noe slikt er selvmord, og at han nekter å følge ordre. Da sier en offiser i det han forlater Thoralf og mannskapet på «Olaf», at den som nekter ordre kan bli skutt.
 

Thoralf fikk så beskjed fra de alliertes hovedbase i Finnmark om at russiske fly skulle bli sendt ut for å se etter tyskerne. De norske på Hopseidet la en plan for hva de skulle gjøre når tyskerne kom. De hadde mye våpen, og ble enige om å trekke seg tilbake til et område med store steiner, for så å holde området under ild. Noen ble satt til vakt på båtene.

Like etter kom de russiske flyene, men disse fløy så høyt at de ikke kunne se noen tyskere. Siden flyene ikke så noe, fikk «Olaf» beskjed fra hovedkvarteret om å komme tilbake til Porsanger med båten. Resten av vaktmannskapet på Hopseidet ble like etterpå angrepet av tyskerne, som kom både over land og med ubåt inn fjorden. Det tragiske utfallet ble som nevnt over.

Fred
Thoralf (t.h.) og «Olaf» ble så satt inn i tjeneste i Alta, hvor ulike oppdrag ventet, før kursen ble satt mot Tromsø. Her skulle freden feires, og det var snakk om at Thoralf skulle settes til vakthold over tyske fanger. Det ble ikke noe vakttjeneste. I stede kom sønnen til han som eide «Olaf» og ville ha tilbake båten. Thoralf leverte den fra seg og fikk skyss nordover med en båt som hadde fått tillatelse til å reise til Finnmark.  Han gikk i land i Båtsfjord og kom seg videre derfra og heim til Strømmen.

Thoralfs hus i Torskefjord ble bygget opp igjen etter freden kom.
I dag er det feriehus for Thoralfs etterkommere.